Tekst: Øystein Berg, Musikk: Arne Iversen
Som første oppsetning i det nye teatret i Drammen hadde Musikalen "Flisekongen" premiere 20. februar 1997. Det var en stor opplevelse å se at ideen som ble født i januar 3 år tidligere hadde ført fram til en stor produksjon med skuespillere, kor og orkester.
MUSIKERE, KUNSTNERISK OG TEKNISKSTAB:
Følgende tekst skrev jeg til programmet for forestillingen:
|
Når dette skrives er klokka halv to på natta den 4. februar. I kveld var det prøve nr. 3 på Flisekongen inne i det nye teatret. Gjennomgang av 1. akt med skuespillere og kor. Repetitøren lette fremdeles etter den siste justeringen av arrangementet på noe av musikken, scenehuset var nakent bortsett fra våre egne rekvisitter og fire lamper som ga oss arbeidslys på scenen. Plasten som har beskyttet stolene i salongen for støv ble tatt av i dag og et hjemmesnekret klesstativ kom på plass for å henge opp de kostymene som er ferdige. I det hele tatt - det kjennes ut som vi skal lage forestilling. Den første som skal spilles i dette vakre teatret vi har ventet på i over tre år. Historien om fattiggutten Even Paulsen, sagbruksarbeider Lars Eriksen, brukseier Stolph, Løytnant Gram og Pastor Lund hadde også sin spede start i slutten av januar 1994. Bildet du ser på denne siden er starten på det hele. Jeg satt hjemme og leste i tidsskriftet Rundtom Drammen (nr. 4 - 1993) og fant en artikkel om oppgangssager og julepynt. Bildet viser arbeidsstokken på Rødskog Bruk i 1909 og det var spesielt de små guttene på første rekke som fikk tankene i gang. De jobbet alle på bruket og kunne ikke være mer enn 10 - 12 år de yngste av dem. Samtidig som jeg leste om dette var det ganske kraftig debatt i mediene omkring barnearbeid. Norge fordømte og tok avstand fra en rekke land som hadde barn i arbeid. Spesielt mot flittige barnehender som knyttet tepper eller barn som arbeidet i gruver der det var for trangt for voksne. Det var sånn her i landet også for ikke så lenge siden, men vi har desverre ikke alltid så god hukommelse. Det slo meg at det kunne være mulig å skrive et teaterstykke om dette. Hvordan hadde han det, gutten som sitter som nr. 7 fra venstre på bildet. Hva het han? Hva drømte han om? Hva skjedde etter at bildet ble tatt? Hvordan var arbeidsvilkårene? Hvor lang var arbeidsdagen? Jobbet faren hans der også? Jo flere spørsmål som dukket opp jo mer nysgjerrig ble jeg på å finne ut mer om ham. Men jeg kunne ikke gjøre det alene. Teater er "teamwork". Etter å ha ringt til Arne Iversen og lagt fram saken - som slett ikke var noen sak ennå - tenkte han seg om i noen ytterst få sekunder (kanskje under ett) og sa: Ja, dette vil jeg være med på. Hva skal vi skrive sa du? Et teaterstykke om barnearbeid, levevilkår, kjærlighet, ulykke, fornedrelse, tro, håp og frihet. Et teaterstykke om byens historie. Kanskje en slags musikal.... Han sa fremdeles, ja! De tre årene i mellom har vært en lang arbeidsøkt, men målet har hele tiden vært der. Vi ønsket å lage byens eget musikkteaterstykke. Og ettersom stykket vokste fram med basis i litteratur fra den tiden vi siktet oss inn på ble vi så smått fanget i vårt eget nett. Det var ingen vei tilbake. Dette skulle vi klare dersom vi fikk med oss flere som hadde lyst til å lage en forestilling med rot i egen bys historie. Det kom flere til.... og historien fant vi fram i. Spesielt gav bøkene til Hans og Amagda Johansen et godt bilde av den vanlige manns kår. De beskrev hverdagen omkring århundreskiftet og de årene som fulgte. De fortalte om konflikter, glede, sorg, fattigdom, urettferdighet og muligheter. Så har vi diktet, komponert, skrevet om, kastet, begynt forfra, tvilt og trodd på det. Det har forhåpentligvis blitt et stykke om byen og mennesker som bygde den. Om noens lykke og andres undergang. Og det har blitt mulig fordi noen har trodd på det. Jeg vil spesielt takke min kone Sabine for all støtte og hjelp. Uten den hadde det aldri gått. Jeg vil takke Arne Iversen for hans energi, inspirasjon og fantastiske musikk. Jeg vil takke styret i "Scene 1" for pågangsmot og utholdenhet. Jeg vil takke alle aktører og usynlige støttespillere (og dem er det mange av) og sist men ikke minst deg, fordi du kom å så forestillingen. Jeg håper du koste deg. Forfatteren
|